Jump to content

Ridning og redsel


Peanøttsmør

Recommended Posts

Jeg har litt lyst til å høre historier fra andre som har overkommet frykt for å ri etter ulykke/fall etc. 

Som flere sikkert har fått med seg gikk jeg skikkelig i bakken en av de første gangene jeg ble leid på tur med nåværende hest. Har nå litt over to måneder etter først tørt og sette meg på han for å bli leid igjen. Håper jo at jeg kommer til å ri han alene igjen uten å få panikkanfall der oppe. Så trenger litt inspirasjon, og erfaringer fra dere som har overkommet frykt. Jeg regner med jeg ikke er alene om det :)

Link to post
Share on other sites

Jeg hadde noen litt ekle fall i fjor, og ble utrolig skeptisk etter det. Gikk stort sett fint å ri voksne, temte hester som jeg kjente godt, men med en gang jeg skulle ri hester jeg ikke kjente ble jeg veldig spent, som jo ofte fører til at hesten blir spent, og da ble jeg enda mer spent! I og med at planen min er å jobbe med hester måtte jeg nesten finne en løsning på det, så jeg har jobbet endel med det det siste året.

 

Jeg visualiserer veldig mye. Ser for meg at jeg sitter på hesten, at alt går bra, prøver å finne igjen den gode, trygge følelsen jeg alltid har hatt på hesteryggen. Men i blant ser jeg også for meg at hesten blir spent, at det skjer ett eller annet, men så jobber jeg gjennom løsningen på det i hodet, sånn at om situasjonen oppstår i virkeligheten, så har jeg trent hjernen i hvordan den skal reagere og jeg stresser meg mye mindre opp. I de tilfellene jeg datt av var det alltid fordi hesten løp avgårde og bukket meg av, så jeg har fått mye trygghet gjennom å vite hvordan jeg skal unngå at hesten bukker (om man holder hestens hode oppe og har hesten rett er det vanskeligere for den å bukke, for all del ikke sving den til siden, o.l.).

 

I tillegg har jeg lagt til rette for at det skal gå best mulig hver gang. Gjerne gått på hesten inne på stallgangen og ridd ut (mindre sjanse for at den spenner seg og setter ryggen opp når man rir avgårde), passet på å jobbe hester som er vant til det godt fra bakken før jeg setter meg på, ri litt inne i ridehall før jeg rir ut på tur, osv. Har også prøvd å si ja til å prøve alle hester jeg har fått tilbud om å prøve, for å utfordre meg selv. Er kommet utrolig mye lenger og er blitt mye tryggere igjen nå, men er på ingen måte ferdig med å jobbe med det. Må nok ta noen runder i sommer når jeg skal begynne å ri inn unghester igjen!

 

 

Link to post
Share on other sites

Jeg har hatt noen kjipe opplevelser.. Blant annet ødela jeg ryggen (brudd) når jeg var 11 år pga hest. Før det red jeg "alt" - etter det ble jeg skikkelig skremt.. Og jeg har slitt mye med smerter (og gjør det fortsatt), så totalen sier seg selv.

 

I etterkant av den ulykken red jeg litt ymse hester som jeg aldri følte meg helt trygg på.. Hadde et par uhell til, og ble enda mer usikker. Jeg sluttet å ri en periode.. Jeg ga liksom litt opp. Var redd, følte meg håpløs med hest og mista gleden/lysta til ri.

 

Min redning ble å finne en dønn stødig læremester som kunne gjøre meg trygg igjen. Det ble (på det tidspunktet) en 19 år gammel svensk halvblods-hoppe. Hun var så godt som bombesikker, og gjorde meg trygg på hesteryggen igjen. Og jeg fikk tilbake gleden med å drive med hest!

 

Jeg red overnevnte hest i 4 år, før hun ble avlivet :trist: Etter det fant jeg meg først en dansk varmblodsvallak på 14 år som også var veldig snill, men litt mer våken. Jeg hadde mer selvtillit nå, så jeg turte å ri han både på bane og tur, selv om han var litt mer våken og sprek. Så flyttet han og da fikk jeg en oldenburger på 17 år. Han var også sprek og sterk, men veldig snill. Red han i 6 år før jeg kjøpte egen hest og måtte slutte pga tidsklemma.

 

For min del så hadde jeg aldri klart å bli trygg igjen uten stabile og trygge hester. Hester som tålte at jeg spente meg og var engstelig på ryggen dems - som ikke utnyttet det eller ble spente pga meg, liksom. Jeg fikk bygget opp selvtilliten min enormt på de 3 hestene nevnt over, men enda den dag idag så er jeg ingen tøff rytter. Jeg kan fortsatt bli usikker og skremt. Spesielt på hester jeg ikke kjenner. 

 

Jeg kjøpte meg jo en utemt 2-åring i 2013. Hvor lurt deeeet var, kan man jo lure på.. Etterhvert når hun ble innridd, så viste hun seg å være en veldig heit hest med myyyyyye energi og framdrift. Hun koker litt over i topplokket til tider, og hvis jeg spenner meg så spenner hun seg også. Hun er ekstremt følsom (oooog litt utspekulert :P ). MEN - hun er utrolig snill og god. Og vi kjenner hverandre ekstremt godt, siden jeg temte henne selv. Jeg har aldri vært redd for henne fra bakken, og hun har aldri gjort ekstremt dumme ting fra bakken, selv om det såklart har vært litt bøll. For min del ble jeg mer selvsikker av å lære sammen med henne, på en måte. Og jeg måtte bare stole på henne når jeg etterhvert begynte å ri henne også.. Jeg visste jo at hun var ganske fornuftig fra bakken, så jeg måtte ta med meg den tanken i salen også.

 

Så må man bare prøve å legge fra seg negative tanker/følelser hjemme.. Huske å puuuuuste, ta små steg. Ikke push deg mer enn du er klar for.. Få hjelp fram til du er såpass trygg at du tør prøve alene. Og start på inngjerdet område. Man må liksom bare kjenne etter selv hvor grensa går og hva man tør.. Men å ha en usikker hest når man er usikker selv, er ikke alltid så enkelt. Det er ikke det at det -ikke- går, men det krever nok mer tid og tålmodighet :) 

Link to post
Share on other sites

Jeg falt av på min 10. ridetime noen gang som 9åring og ble da redd for å galloppere. Nektet å galoppere i et år, frem til jeg red på en hest jeg følte meg trygg på en dag og plutselig bare ga galoppsjenkel og hoppet over et hinder. Best feeling ever :)

 

Etter det var jeg i utgangspunktet ikke redd til hest og har vært veldig laidback til ridning. Men så hadde jeg en fôrhest som ikke var trafikksikker, som løp ut med meg flere ganger på veien. Etter det begynte jeg gradvis mer og mer og bli utrygg på hest igjen. Jeg er ikke redd for å falle av, men er redd for å miste kontrollen. Nå er det helt ekstremt og jeg sitter med hjertet i halsen og holder på å dø av å skritte rundt på banen. Hesten kan gjøre alt riktig, men jeg får angst allikevel.

 

Skal jo selvfølgelig også nevnes at jeg har generell angst med panikkanfall og den har jeg slitt med lenge i forbindelse med helt andre situasjoner enn ridning. Jeg medisineres noe for angsten, men det er jo noe man er nødt til å jobbe mye med selv for å komme over. For min del er løsningen å selge hesten i første omgang og så prøve å finne godfølelsen igjen med en annen hest. 

 

 

Link to post
Share on other sites

Jeg vurderte å slutte med hest for en del år tilbake, etter å ha blitt skremt av egen hest. Den var utrygg og jeg var utrygg. 

Men så begynte jeg å ri med en venninne, hvor vi byttelånte hester, så jeg red på hennes bombesikre, kjempesnille fjording, og hun red på min. Da følte jeg meg trygg igjen og fant igjen hestegleden. Solgte i tillegg den jeg hadde og fant en som passet meg bedre. 

Etter noen år var jeg så trygg igjen at jeg klatret på det meste. :)

Link to post
Share on other sites

Jeg har ikke vært redd for å ri generelt, men har vært skremt i gitte situasjoner.

Første hesten min fikk jeg problemer med på sprangbanen, så en periode turde jeg ikke hoppe mer enn 40 cms hinder med han. Fikk en tøffere venninne til å ri han på sprangkurs et halvt år før jeg red på kurs med han selv igjen. Et år etter at vi hadde de største problemene hoppet jeg enkelthinder på 110 med han, så vi kom oss gjennom det.

Har også ridd hester som har kastet meg mye av, og jeg ble noe anstrengt for å ri akkurat de hestene.

I dag foretrekker jeg å ri greie stødige hester, jeg er ferdig med å være kamikazerytter.

 

Jeg er av den oppfatning av at man ikke mååå jobbe seg gjennom problemene med den hesten man har. Dersom det er den hesten og ikke alle hester man er redd for å ri, så er det lov til å selge den og prøve en tryggere en. Hest er for dyrt til å at man kan bruke mye tid og penger på en man egentlig ikke passer sammen med.

 

 

Link to post
Share on other sites

Jeg er enig med det siste Katrine sier her. Man MÅ ikke tvinge seg til å komme over frykten hvis den frykten kun gjelder en hest. Gjelder det derimot alle hester hadde jeg gjort som Legaat, skaffet meg en bombesikker og stødig hest som tåler at man friker ut.

 

Og tro meg, jeg har vært der. Jeg har vært så redd at jeg hoppet av etter ti minutter selv om hesten var tålig rolig, kun fordi den ble litt spent. Jeg har hylgrått av skrekk og vært så redd at jeg har hatt lyst til å slutte å ri. Dum som jeg er fortsatte jeg å ri den dritthesten, fordi jeg SKULLE få det til. Og jeg fikk det til. Men faen så redd jeg har vært.. 

Link to post
Share on other sites

Enig i at det er bedre å selge om det er den spesifikke hesten som man er redd. Bedre å kjøpe en roligere og tryggere hest. Hesten til TS virker jo ikke som den beste hesten å bli trygg på, siden den er såpass "ustabil" selv.. Det GÅR, men det krever nok litt, spesielt fra den som håndterer/rir. :) 

Link to post
Share on other sites

Har du fått ridd noe på noen andre hester, eller holder du kun på med din egen? Er det en på stallen du kan få ri litt på, som er stødig og trygg? Bygge opp litt selvtillit på et trygt dyr, liksom.

 

Har selv aldri blitt redd for hest, men har selv lånt ut mine trygge ridehester til flere som har fått skrekken. Både erfarne hestemennesker der ting slo seg skikkelig, og folk som aldri har sittet på en hest og bare er livredde, og som har lyst til å bli "kurert" for skrekken. Løsningen har alltid vært å få de opp på en trygg hest, leie litt rundt, og jobbe det sakte, men sikkert opp.

 

De hestene jeg har vært utrygge på har jeg kvittet meg med. Enkelt og greit. Spesielt om hele hesten er utrygg, og ikke bare enkeltsituasjoner man kan jobbe med. Jeg orker ikke, gidder ikke, og ønsker ikke bruke penger på en hest som er helt gal match for meg. Det er ikke noe galt i å velge et lettere alternativ.

 

Om jeg ikke fikk med meg situasjonen helt feil, har du også vært litt ute av spill etter fallet, sånn fysisk? Jeg ville virkelig anbefalt deg å finne en annen hest å få litt selvtillit igjen. Du må klare å stole på deg selv igjen, selv om hesten ikke nødvendigvis gjør det.

 

En fugl er aldri redd for at kvisten den sitter på skal knekke, for den stoler på egne vinger. Vi har ingen vinger, men vi må stole på oss selv, og at vi kan håndtere det som skjer. Vi sitter på en hest, ikke en tynn kvist. Det er ikke et drog av en gamp i nærheten du kan ri litt på en gang i uka? Bare for å få ned pulsen, få tilbake isen i magen og klare å slappe helt av :) 

Link to post
Share on other sites
35 minutter siden, KatrineH skrev:

Jeg har ikke vært redd for å ri generelt, men har vært skremt i gitte situasjoner.

Første hesten min fikk jeg problemer med på sprangbanen, så en periode turde jeg ikke hoppe mer enn 40 cms hinder med han. Fikk en tøffere venninne til å ri han på sprangkurs et halvt år før jeg red på kurs med han selv igjen. Et år etter at vi hadde de største problemene hoppet jeg enkelthinder på 110 med han, så vi kom oss gjennom det.

Har også ridd hester som har kastet meg mye av, og jeg ble noe anstrengt for å ri akkurat de hestene.

I dag foretrekker jeg å ri greie stødige hester, jeg er ferdig med å være kamikazerytter.

 

Jeg er av den oppfatning av at man ikke mååå jobbe seg gjennom problemene med den hesten man har. Dersom det er den hesten og ikke alle hester man er redd for å ri, så er det lov til å selge den og prøve en tryggere en. Hest er for dyrt til å at man kan bruke mye tid og penger på en man egentlig ikke passer sammen med.

 

 

Veldig enig i dette.Hest skal være moro.Enkelt og greit.

Link to post
Share on other sites

Jeg ble kasta av forrige "fôrhesten" jeg red, så stygt at jeg ikke kunne sette meg opp igjen og måtte til legevakten, dog var jeg heldig og slapp unna det hele med en forslått kropp. Grunnen til at hesten kasta meg av var rett og slett fordi jeg samla henne litt for mye i en galoppfatning, noe som gjorde at hun fikk veldig vondt i en strekk hun hadde i baklåret som vi ikke visste om som ga reaksjonen. På grunn av strekken ville vi ikke ri henne før kiropraktoren hadde vært å sett på henne, og at tennene var sjekket. Dette resulterte i at jeg ikke kom meg opp på hesteryggen på flere måneder, og redselen ble større og større for hver uke som gikk. Det var helt grusomt når jeg endelig en dag klarte å sette meg opp i salen igjen, jeg har aldri vært så utrygg og redd på den måten før... 

 

Det som fikk meg over redselen var å sette meg opp i salen igjen med ei som hadde hesten i longeline, også skritta jeg rundt og bestemte egentlig tempoet selv, men hun "pressa" meg akkurat til at jeg klarte å ta steget videre og gå opp i trav og galopp. Etter hvert når jeg følte meg "trygg", altså mindre redd, så tok vi av longelina og så red jeg selv. Dette tok vi over noen dager, og til slutt begynte det å bli kjekt igjen og hesten ble solgt...desverree..

 

Men, det som har vært utrolig viktig for meg i ettertid er at jeg kom meg opp på den hesten igjen og bare red og ble trygg, isteden for å utsette og utsette, og til slutt risikere at du ikke har mulighet til det.. Redselen blir bare verre og verre etterhvert som tiden går..

Link to post
Share on other sites

Hvis jeg var i ts sin situasjon ville jeg enkelt og greit kjøpt ridetimer på trygg hest i tillegg til å pusle med egen en periode. 

 

Jeg har vel vært heldig og ikke blitt ordentlig redd hest enda (blir mer irritert om de ikke oppfører seg eller setter meg i fare), men hr kjøpt ridetimer på mer skolerte hester enn kaldblodsen min for å bli bedre til å ri i galopp. Ufattelig vanskelig å skolere setet sitt på en hest som ikke balanserer seg selv. Så jeg tok endel timer i longe bare for å få mer rytterfølelse i galopp. Det hjalp faktisk riktig mye, anbefales. 

Link to post
Share on other sites

For 8-9 (?) år siden var jeg med i ei stygg rideulykke, det begynte med at hesten ble skremt av trafikk, stakk ut med meg og bukket meg av. Det "stygge" skjedde imidlertid etterpå, jeg fikk tak i hesten og skulle leie den tilbake til de andre. Før jeg rakk å reagere bråsnudde hesten seg og sparket meg i ansiktet. Jeg fikk ødelagt overkjeven samt skadet underkjeven, og hele tryggheten rundt hest ble borte. 

 

Der og da sluttet jeg med hest. Fram til den episoden var jeg aldri plaget noe særlig med redsel når jeg holdt på med hest, men tiden etterpå har vært utrolig krevende. Etter at jeg kom meg sånn noen lunde til hektene igjen, og tiden gikk, så begynte jeg å kjenne på savnet. Savnet ble veldig stort, og det overvant vel litt av frykten. Det endte i alle fall med at jeg dro for å se på en fjording i nærheten av der jeg bodde. Og det føltes greit. Hesten ble med hjem og ble værende :) De første gangene jeg skulle holde på med hesten utenfor stallen var samboer med meg. Jeg måtte ha han der, han trengte ikke å gjøre noe men jeg måtte se han i fra der jeg var og holdt på med hesten. Etter hvert skjønte jeg jo at det ble ulidelig kjedelig for samboeren å bare være tilstedeværende mens jeg holdt på med hesten. Så da måtte jeg klare meg på egen hånd. Og det gikk bra. Jeg presset aldri meg selv til å gjøre noe jeg ikke følte meg klar for, og det ble en del ridning på ridebanen i starten for å si det sånn. 

 

I ettertid har jeg hatt et par episoder hvor angsten har innhentet meg. Den ene skjedde rett etter at vi byttet stall. Der lå ridebanen rett ved trafikkert vei. Jeg var ute og tømmekjørte gampen på ridebanen når jeg hørte at brøyteplogen kom. Jeg fikk panikk. Bilder startet å strømme gjennom hodet, hesten kom til å bli skremt, jeg kom til å sette meg fast i tømmene også kom jeg til å bli hengende etter hesten mens den sprang i full galopp gjennom ridebanegjerdet og ut på veien. I panikken så slapp jeg tømmene og regelrett sprang ut av ridebanen. Hesten stod igjen midt på ridebanen, brøyteplogen kom, kjørte forbi, og hesten bare stod der. Da følte jeg meg rimelig idiotisk og var glad for at ingen så meg :) 

 

Jeg har og diverse "ting" som må være på visse måter, ellers tør jeg ikke å ri. Jeg MÅ ha tåbur på stigbøylene, for å være sikker på at jeg ikke kan henge meg fast i de dersom det skulle skje noe. Jeg er livredd for å ri uten sal i tilfelle jeg kan komme til å falle av. Jeg er til og med livredd for å ri uten stigbøyler. 

Disse tingene har jeg jobbet litt med på trygge hester på inngjerdet område, og jeg blir litt tryggere for hver gang jeg tør noe nytt. Dette er ikke ting jeg prater så høyt om, men de som står meg nær vet hvor mye det faktisk betyr om jeg forteller at jeg har vært ute å skrittet rundt uten sal. Dagen jeg turte å galoppere uten sal på ridebanen var mildt sagt ubeskrivelig. 

 

Det som har hjulpet meg har vært at jeg hovedsakelig har hatt veldig trygge og gode hester rundt meg. Og er det noe jeg ikke føler for så gjør jeg det heller ikke. 

 

Det sitter ganske så langt inne å skrive disse tingene, og enda vanskeligere er det å trykke på svar-knappen. Samtidig er det litt godt å være åpen om noe som normalt sett er ganske godt lukket inn i meg. Jeg kan vel ikke si at jeg har overvunnet frykten, men den har blitt mindre. Mye mindre. Håper det kan ordne seg på en eller annen måte for deg og :)

 

 

Link to post
Share on other sites

Skriver under på tidligere poster, det er veldig mye lettere å bli trygg på en trygg hest. Utrygge og uforutsigbare hester ER litt farlige, særlig når det er koblet med en utrygg rytter - det er greit å være litt redd. Så det er litt viktig å tenke rasjonelt, og vurdere om hesten vil ha muligheter for å fungere godt hvis du klarer jobbe med deg selv, eller om dette er urealistisk. 

 

Et annet tips er å lese deg litt opp på litteratur om frykt og beherskelse av frykt, gjerne mer nevrologiske og psykologiske artikler hvis du får det til. Det er veldig interessant og kan gi et nytt perspektiv på fryktreaksjoner, hvorfor de oppstår, og hvordan man kan hanskes med det hvis man egentlig mener at frykten er irrasjonell (noen ting er det jo lurt å være redd for, f.eks. å kjøre i 200 km/t på glatta). 

Som en "introduksjon" til det synes jeg denne artikkelen er interessant:

https://www.nrk.no/sport/xl/mannen-som-kikket-inn-i-svindals-hjerne-fant-noe-vi-alle-kan-laere-av-1.13301527

(litt partisk da, siden den er skrevet av min bror. :P

 

 

 

Link to post
Share on other sites

Jeg hadde forresten også en hest jeg ble redd for, den var til salgs da den ble avlivet. Jeg synes ikke det var noe gøy lenger og etter å ha jobbet med det i et halvt års tid var det liksom ikke noe vits, jeg ble bare verre i stedet for bedre. 

Etter å ha ridd endel andre hester er det bedre, men det sitter i kroppen likevel på en måte det ikke gjorde før. Så jeg har veldig sympati for situasjonen! 

 

Link to post
Share on other sites

Har hatt mye elever som har slitt med redsel og de som har kommet videre og ut av det og fått glede av ridingen er uten unntak de som har kvittet seg med hesten de var redd fir og funnet noe enklere/stødigere/roligere/mer rutinert.For dem som ikke har eid egen hest har de da ridd andre hester som har gitt trygghet.
Engstelig og spent rytter og urutinert hest er i min bok oppskrift på å mislykkes og skape mer problemer både for hesten og for en selv.

Link to post
Share on other sites

Kan jo også legge til.jeg hadde ei som sleit med veldig redsel etter kjøp av feil hest og hun solgte ikke,men endret istedet det hun gjorde med den.
Så istedetfor å drive med riding,gikk hun over til å drive Akademisk bakkearbeid og holdt seg til det.Så på en måte fungerte jo det også,men er jo litt trist når man kjøper seg en kanonflott hest å ri på og ender med å bare leie rundt på den,men hun ville ikke selge og da var det en løsning.

Link to post
Share on other sites
5 timer siden, Anananas skrev:

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal ha en hest man er redd? Er ikke hele poenget med å ha den da borte? 

 

Vel ting er sjeldent sort hvit. Hvis du hadde visst hvor mye vi har fått til den siste måneden, hadde du kanskje skjønt hvorfor jeg ikke har kaster inn håndkle. 

 

Hadde ikke noe ønske om at dette skulle bli en tråd om at jeg skal kvitte meg med hesten min, hadde bare lyst å høre om andres opplevelser med tema.

Link to post
Share on other sites

Hvis du har LYST til å stå på, så gjør du jo det :) å ha hest skal være noe vi liker og gleder oss til. Hvis dette er din utfordring og du liker å jobbe med det, så er det grunn nok til å fortsette, uansett hva andre sier. 

 

Realiteten er at det er mange som har vært i din situasjon og erfart at det er vanskelig, og så løst det med å ri andre hester, og det er jo våre erfaringer. Sånn er det bare. Og det kan jo være greit å vite. Men det betyr ikke at du ikke kan få det til med kun din hest, det vet du mer om enn oss. :)

 

Dessuten trenger du ikke nødvendigvis å kvitte deg med den for å kunne ri litt andre hester og få tilbake selvtilliten, det finnes alltids snille hester å ri på hvis man leter litt. 

 

Men som flere har skrevet så er det mange teknikker for å hanskes med frykt; visualisering, mental trening osv, og det kan jo være et nyttig sted å begynne. 

Link to post
Share on other sites

Gi det tid, tenker jeg. Ikke tenk på ridingen som et mål som skal nås (så raskt som mulig), bare slapp av og kos deg med stell og bakkearbeid. Når savnet blir for stort kan man prøve igjen, gradvis. Og for min egen del, som ble litt mer pysete etter å ha ridd lite i noen år, så stiger faktisk selvtilliten mer for hver vanskelige situasjon jeg faktisk takler. :) Rett og slett merker at det faktisk skal litt mer til før jeg detter av eller mister kontroll enn det jeg så for meg.

 

Med det sagt gjorde jeg litt motsatt selv. Visste at jeg egentlig ville ha en kvikk og lettridd hest for å gidde å ri på banen (som jeg egentlig er mest glad i), selv om det fristet litt med en traust, kaldblodig hest å daffe på tur med og... Så jeg begynte å ri en fire år gammel dressurhest med fluer i hodet, som var greit skvetten for å si det sånn, og bare kjempet gjennom frykten som oppstod i blant. Ble bedre. Men tror ikke at det passer for alle, hehe. Og hadde kanskje gjort det litt annerledes om det var min egen, tatt meg bedre tid uten å føle presset om å mosjonere/trene "ordentlig" fra starten av. :) 

Link to post
Share on other sites

Jeg har vært redd for å ri min egen hest. Ikke den jeg har nå, men den forige jeg hadde. Han løp ut med meg flere ganger, og en gang slo jeg meg ganske bra også. Han var skvetten og nervøs for lyder, og det resulterte i at jeg ble nervøs i alle potensielt "skumle" situasjoner. Da spente jeg meg, hesten ble engstelig, og så var det i gang igjen.

Jeg burde kanskje solgt, men ville prøve og overvinne frykten, noe jeg i stor grad gjorde. I mitt tilfelle var trafikkerte områder et problem da hesten overhodet ikke var trafikksikker, så jeg flyttet hesten til et sted der jeg ikke måtte ri i trafikk hver dag. Tok heller med meg en trygg rolig hest som støttekontakt de gangene jeg red i trafikken. Red mye med en annen hest på stallen som var trygg, og som jeg kunne ri bak på tur. Tok hesten min av, kunne jeg styre han inn i denne hesten uten at det gjorde noe. Jeg lånte også den hesten for å ri i trafikk selv, så jeg skulle få roen tilbake i slike situasjoner.

Jeg ble aldri 100% trygg igjen på denne hesten, men det ble stadig bedre etter mye tid. Nå måtte hesten avlives av andre grunner, men jeg hadde nok fremdeles hatt han om beina hadde holdt. Samtidig er jeg den dag i dag litt glad for at jeg nå har funnet meg en hest som jeg faktisk stoler 100% på, og som jeg aldri har følt meg utrygg med. Så hadde den forrige hesten fremdeles levd, så burde jeg jo sikkert ha solgt den til en mer nervesterk person enn meg selv. Men fornuft og følelser henger ikke alltid sammen.:)

Link to post
Share on other sites
  • 2 weeks later...

Jeg kjøpte ny hest for ca et år siden.

Fikk raskt erfare at selgeren ikke var til å stole på. Hesten skulle være vant med å bli ridd, mest på tur den senere tiden pga drektighet men dog.

Denne hesten var nok ikke rørt siden den ble ridd i 3 mnd mot rideprøve i DK, og det var da 3 år siden.
Så naturlig nok så var hesten på scratch igjen, og det fikk jeg erfare "the hard way"... Skulle flytte foten fremfor salen for å justere stigbøyla, og det skremte hesten helt hinsides. Jeg har ALDRI sitti på en hest som har gjort så mye rare bevegelser på så kort tid! Husker det hele endte med først et steil og så et bukk som førte til at jeg følte jeg fløy ti meter over hesten:lol: Snurra kråke over, og landa delvis på hodet og delvis på den ene skinka.

 

Etter det ble jeg veldig skeptisk. Løsningen for min del ble å sette bort hesten til tilridning i knappe 2 mnd. Hun trengte stort sett bare rutine av noen som var litt tøffere enn meg, og når jeg fikk ridd henne mens hun stod til tilridning fikk jeg også ro i sjela og guts til å fortsette selv.

Så jeg vil anbefale tilridning om det kan være noe i dette tilfellet :) 

Link to post
Share on other sites

Ikkje ridning, men kjøring har eg fått ein knekk på. Låner nok naboen sin stabile og stødige gamp framover for å få rutine igjen og det kjenner eg løsner litt på knuten. Det tar nok tid å komme over disse nervene.

 

Ellers så vurderer eg å sende mini vekk i både kjøring og ridning, for å få ett bedre utgangspunkt å starte på. Om kjøringa er noko håp for etter alt dette fjaset 😶

Link to post
Share on other sites

Sette vekk i trening ei stund vil nok hjelpe massevis det også. Både for hesten som blir smittet av roen som profesjonelle ofte utsondrer og for eieren som ser at det går an, hesten kan oppføre seg fint gang etter gang.

 

Synes det høres kjempelurt ut av dere som sliter å komme i gang litt med annen hest som ikke trigger redselen! :)  

Link to post
Share on other sites
1 time siden, Stjorm10 skrev:

Ikkje ridning, men kjøring har eg fått ein knekk på. Låner nok naboen sin stabile og stødige gamp framover for å få rutine igjen og det kjenner eg løsner litt på knuten. Det tar nok tid å komme over disse nervene.

 

Ellers så vurderer eg å sende mini vekk i både kjøring og ridning, for å få ett bedre utgangspunkt å starte på. Om kjøringa er noko håp for etter alt dette fjaset 😶

Det trur eg nok det er. Men ikkje alle hester er noko for oss "vanlege" dessverre.. Og kastrering hjelper jo ofte det og. 

Link to post
Share on other sites
1 time siden, Mona skrev:

Det trur eg nok det er. Men ikkje alle hester er noko for oss "vanlege" dessverre.. Og kastrering hjelper jo ofte det og. 

 

Eg ser litt lyst mtp at han har ikkje slått når han har først satt i gang, men siste smellen var tøff for oss begge. Og han er forholdsvis grei å kontrollere i øyeblikket det først har gått galt. Kastrering er luftet og i tankene. Kan vi komme oss ut i bruken uten redsel og nerver sammen trur eg mykje er gjort for min del. 

 

Men ja, vi må bygge stein for stein etter dette her. Står jo litt i gjørma for øyeblikket og veien opp er jo den veien det er. 

Link to post
Share on other sites
1 time siden, Stjorm10 skrev:

 

Eg ser litt lyst mtp at han har ikkje slått når han har først satt i gang, men siste smellen var tøff for oss begge. Og han er forholdsvis grei å kontrollere i øyeblikket det først har gått galt. Kastrering er luftet og i tankene. Kan vi komme oss ut i bruken uten redsel og nerver sammen trur eg mykje er gjort for min del. 

 

Men ja, vi må bygge stein for stein etter dette her. Står jo litt i gjørma for øyeblikket og veien opp er jo den veien det er. 

Ja, det er jo ikkje anna å gjere enn å stå i det. Men ikkje gjer noko berre for å vere tøff, hald deg til det trygge. Så kan heller andre pushe f.eks på kurs, når du har kyndig hjelp. Eg trur nok det blir bra altså :) 

Link to post
Share on other sites
1 minutt siden, Mona skrev:

Ja, det er jo ikkje anna å gjere enn å stå i det. Men ikkje gjer noko berre for å vere tøff, hald deg til det trygge. Så kan heller andre pushe f.eks på kurs, når du har kyndig hjelp. Eg trur nok det blir bra altså :) 

 

Ja nei, eg er i første fase i rehabilitering, nemlig å innrømme ovenfor meg og mitt at redselen er der. Så håper bare eg og mini kan komme oss igjennom dette. 

 

Begynner vel smått å trene han enkelt fra i dag/morgon av igjen, så får eg ta dag for dag. Kjøring ligger ikkje i fokus med det første iallefall! 

 

Om isåfall får vi prøve å nå NM på Stord, då som i verstefall balleløs! ☺

Link to post
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

×
×
  • Create New...